Blåklokkene og prestekragene bøyer seg i vinden og i en fjellbjørk bak utedoen kvitrer bjørkefinken velkommen. Ut fra 705-en og inn på setervollen svinger en stor BMW med sykkel på taket og en fullpakket tilhenger med en skiboks på toppen. Plutselig er fjellroen brutt av mor og far og fire huiende tenåringer.
Det er familien Stangvik/Aashaug fra Nittedal som kommer for å tilbringe to ukers sommerferie på Jenshaugvollen ved Mosjøen i Tydal.
– Kan du fortelle litt om flokken din, Elisabeth Aashaug?
– Det er mannen min, Mellet, og de fire ungene våre i alderen 13 til 19 år. Rebekka, Solveig, Elias og Sigmund, de er alle svært aktive i idrett og friluftsliv og gleder seg ellevilt til å springe rundt i fjellene her.
– Mellet er en fjellets mann og kan nok ikke tenke seg en sommerferie uten Tydal. Når vi kommer kjørende over fjellet, må han alltid stoppe på Langsvola. Vi andre må stoppe før vi kommer ned på Stugudal. Når Sylene og Skarsfjella stiger imot oss i øst, da er vi kommet hjem.
– Du er odelsjente i Jenshauggjerdet. Var det aldri aktuelt å komme hjem for å overta gården?
– Jo, lenge holdt jeg det åpent om å komme tilbake. Men da Mellet fikk et pliktår i Garden, flytta jeg etter til Oslo og begynte på medisinstudiet og legeutdanningen der. Vi fikk gode jobber og trivdes, og da ungene kom som perler på en snor, ble det mindre og mindre aktuelt. Tida har forandret seg voldsomt, og vi er en helt annen generasjon.
– Jeg tror pappa har innsett det nå at ingen av oss fire søsknene kommer til å overta. Men det kommer mange barnebarn, og kanskje vil noen av dem søke seg tilbake til naturen og det opprinnelige etter hvert. Jeg håper og tror at koronatiden vil gi et oppsving for jordbruket og sjølforsyningsgraden i Norge.
– Når du ser deg tilbake; hva tenker du om oppveksten din i Tydal?
– Jeg er veldig glad for at jeg fikk vokse opp på en gård med alt det medførte av arbeidsfellesskap og nærhet til dyr. På midten av syttitallet setra vi ennå her ved Moen, og jeg har mange gode minner fra det. Margrete, søstera mi, var vel fire og jeg seks år da vi var med på bu-føringa og gikk sammen med dyra den halvannen mila ned i Ås.
– Vi måtte delta i arbeidet etter hvert som vi vokste til, og det tror jeg ga oss verdier som har kommet veldig godt med senere i livet. Ennå hender det jeg savner å gå i fjøset og kjenne varmen og den gode lukten fra dyra.
Les også: Sommergjestene forrige uke – Anne Grete og Frode Berntsen
– Seks personer i ei lita seterbu i to uker; hvordan går det?
– Det er ikke akkurat noe luksusopphold og byr nok på noen utfordringer, ja. Men hele hopen sover veldig godt, og i forhold til det hektiske livet vi lever i Oslo, faller vi alle til ro her. Med fire tenåringer som trener veldig mye er det vel dusjen vi savner mest. Men heldigvis har vi Mosjøen rett utenfor her. Og som Elias sier: Blir det for «gæli» kan jeg spørre bestemor om å få sove ei natt der.
– Blir det tid til å kjede seg?
– Nei, tvert imot. Dagene går så altfor fort, og vi rekker ikke alt vi har tenkt å gjøre. Vi har faste turer til Nedalshytta og Storerikvollen, og mens jentene og jeg venter ved Syltjønna, har Mellet og guttene planer om å gå til Syltoppen. Å være sammen med familien er høyt prioritert.
– I går besøkte vi Margrete og familien hennes i Selbu, og da ble det sent på natt før vi var tilbake her. Og bestevenninna mi fra oppveksten, Hege Aas er absolutt et must å treffe i løpet av disse to ukene. Det er så rart; bare i sommerferien vi møtes, men når det skjer er det som tiden blir visket ut og vi sitter og skravler som to fnisende syttenåringer igjen.