Brit Uni Kjøsnes Alder: 69 år Bor: Mebonden
«Hva lykke er? -Gå på en gressgrodd setervei i tynne, tynne sommerklær, klø sine ferske myggestikk med doven ettertenksomhet og være ung og meget rik på uopplevet kjærlighet. Be prestekragene om råd og kanskje ja – og kanskje nei – han elsker – elsker ikke meg.
Men ennå ikke kjenne deg.»
Kjenner du deg igjen i dette klassiske sommerdiktet av Inger Hagerup, Brit Uni Kjøsnes?
-Ja, om jeg gjør! Det var nok noen småkjærester, men jeg var vel voksen før det ble alvor og jeg fant den rette, så jeg hadde ei lang ungdomstid da jeg var meget rik på uopplevet kjærlighet. Jeg ville være fri og frank og var ikke så opptatt av å finne den store kjærligheten, så prestekragene fikk nok for det meste stå i fred for meg.
Femti- og sekstitallssomrene da du vokste opp på gården Nordpå i Vikvarvet; hvordan var det?
-Det var sikkert styggvær som somrene da også, men de er visket bort fra minnet. Det som står for meg nå, er eneste lang rekke av solskinnsdager da vi badet hele tiden. Enten ved Oksbrua, på Nøstermoen, eller vi kunne ta båten og ro ut på Hoøya. Med sjøen rundt på alle kanter var Kjøsnesodden et paradis for unger. For de voksne også. Dagene var fulle av liv og rørelse, og det var lyse, fine sommerkvelder. Vi var sammen og alle hadde god tid.
Men som andre gårdsunger på den tida, så måtte du vel hjelpe til i arbeidet?
Ja, det måtte jeg nok. Men i og med at jeg var allergisk, slapp jeg unna det meste av slåttonna. Da ble jeg sendt til bestemor, Mor Bergtun, og fikk gå ærend og hjelpe henne på pensjonatet. Jeg trivdes så godt på Bergtun, og når du spør om dette, er det litt rart å tenke på. Mor Bergtun er borte for lenge siden, og her sitter jeg nå i huset som hun bygde opp og som ble virksomheten for henne. Kanskje er det en mening og sammenheng i alt. Jeg vet ikke. Det er mange som sier at jeg ligner på Mor Bergtun, og da blir jeg litt stolt.
Tilbake til småkjærestene og ungdomstida di; hvordan gikk det egentlig?
-Ungdomstida mi var bokstavelig talt en eneste lang dans, om ikke på roser, men i hvert på dansegulvene som fantes i Selbu på den tida og senere også i leikarringen i BUL. Jeg var så fryktelig glad i å danse og kunne ikke tenke meg en lørdagskveld uten fest og dans. Om somrene var det fest i hvert eneste ungdomshus, og fra midten av sekstitallet poppet det opp med nye og gode danseorkestre i Selbu. Det var Sigmunds, Svends, Borsets og Arnsteins, du kunne velge og vrake. Det hender jeg synes synd på ungdommen i dag, som kanskje ikke har en eneste dansefest å gå på i løpet av hele sommeren. Det ville ha vært helt uutholdelig for meg. Så oppfordringa mi går til gammeldanslaget og ungdomslagene i Selbu: Gjør alt dere kan for å holde oppe dansen og generasjonsfestene!
Når kom Ingar inn i bildet?
-Han satt på utedassen da det sa pang for meg. Det var på en revy i Samfunnshuset i Vikvarvet, Ingar spilte en av de tre som satt på «Utedassen», kanskje ett av de beste revynumrene som er laget i dalføret. Men jeg kan ikke forklare hvorfor det ble oss akkurat da. Som meg var Ingar svært glad i å danse, og vi hadde kjent hverandre og danset sammen i mange år. Så det var nok ikke noe kjærlighet ved første blikk, nei. Det måtte bare en utedass til.
Danser dere fremdeles?
Ingar fikk en skade på akillessenen og måtte opereres, så den siste tida har det blitt lite dansing. Men byr det seg en sjanse danser vi gjerne. Likevel må vi nok innse at glansdagene for lengst er over. Så skal jeg komme med noen kloke ord til slutt så må det bli: Dans, dans mens du er ung, for når du er gammel blir for du tung.
