Kan vi forstå 22. juli?

Klokken nærmer seg 11.00, fredag 24. juli 2020. På de nye kontorene for 22. juli – senteret i Oslo sitter de ansatte og forbereder seg til en ny arbeidsdag. En av dem er Stine Furan. 

Det hadde sneket seg inn noen unøyaktigheter i papirutgaven av denne artikkelen. Dette er den oppdaterte versjonen.

For de fleste av Selbyggens lesere er Stine muligens best kjent som en av dalførets bidragsytere fra diverse kulturscener i Selbu og Tydal. Allerede fra ung alder var hun en aktiv og dyktig formidler innen både teater og musikk. Formidlingsevnen er noe hun har tatt med seg i jobben som seniorrådgiver, og nettopp formidler, ved 22. juli-senteret.

Dagen som endret alt

Fredag den 22. juli 2011, kl. 15.25 går en bilbombe av i regjeringskvartalet og endrer Norge for alltid. Kl. 17.21 startet massedrapet på Utøya. 77 mennesker mistet livet og 42 ble alvorlig skadet.

Dette ble starten på resten av vår historie som nasjon. En historie de fleste av oss har et sterkt forhold til. Alle husker hvor de var og hva de gjorde denne dagen. 

Det var handlingene til én mann, men med en ideologi som eksisterte og fortsatt eksisterer i vårt samfunn.

– VI skal ikke lenger tilbake enn et år for å finne et angrep begått av en terrorist med høyreekstreme holdninger her til lands, sier Stine og refererer til drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og angrepet på Al-Noor-Moskeen i Bærum 10.august 2019. 

Gir ofrene en stemme

Ni år og to dager etter de fatale angrepene står Selbyggen utenfor døren til 22. juli-senteret som snart skal åpne for nok en dag med besøkende. Ikke lenge etter fylles lokalene av mennesker som er der for å minnes og for å lære. Hva handler 22 .juli om, og hva skal det handle om i fremtiden? Det er det Stine og hennes kolleger ved senteret jobber med hver dag. 

I dag er Ana Rita Ferreira og Julie Ræstad Owe, som også er formidlere, på plass sammen med Stine når lokalavisa kommer på besøk. Julie sitter og ser gjennom tegninger som barn har laget om 22. juli. 

– Vi møter mange barn som har så mange fine tanker, og som ønsker å bidra til å unngå at dette skal skje igjen, sier de tre og trekker også frem de sterke møtene de har med pårørende og overlevende som ønsker å bidra med sin historie. 

– Da vi åpnet fikk senteret kritikk for at det kom til å bli satt fokus på gjerningsmannen. Med tiden som har gått har folk forstått at det er det motsatte vi driver med. Vi fokuserer på de som fortsatt må leve med de fysiske og psykiske plagene videre, og forteller om de vi mistet den dagen. De som ble drept mens de jobbet for noe de trodde på. Vi gir dem en stemme og hedrer tankene og ideene de hadde, sier Julie.

Samtalen må fortsette 

Da 22. juli-senteret ble etablert i ruinene i regjeringskvartalet i 2015 ble det opprettet som et midlertidig informasjonssenter om 22. juli. I dag er senteret permanent. Det er et læringssenter – et sted for å minnes og et sted for å lære. 

– Samtalen om 22. juli fortsetter. Utstillingen handler blant annet om hvordan folk og samfunn gjennom årenes løp har prøvd å forklare og forstå hendelsene denne dagen, hvordan mennesker som er direkte berørt av angrepet lever videre med det og det å minnes de vi mistet. Samtalen om 22. juli handler også om høyreekstremisme og om hatet. Dessverre er disse skadelige holdningene noe vi må fortsette å snakke om. Vi må fortsette å diskutere og reflektere rundt hvilke verdier vi som demokrati ønsker å ha, sier Stine.

I utstillingen finnes også et minnerom som er enkelt dekorert med portretter av de 77 som ble revet bort denne dagen.

– Det er et fint og verdig rom som alltid preges av en høytidelig stillhet av de som er der inne. Det rommet minner oss på hva som menes med «aldri mer 22. juli» sier Stine som samtidig siterer ordene som ble brukt i forbindelse med årets minnemarkering: Ikke ett minutts stillhet, men et helt liv i kamp.

Undervisningsmandat

Senteret tar imot både skoleelever og studenter fra hele landet nesten hver dag. Enkelte så unge at de ikke en gang var født da terrorangrepene rammet.

– Denne dagen gikk inn i historien som en dag som endret Norge. Det er en historie som generasjonene som kommer etter oss skal arve og forvalte videre, sier Stine.

Målgruppen for undervisningen er hovedsakelig ungdom. Senteret har fått et mandat fra myndighetene om å drive med undervisning og til å gjøre informasjon tilgjengelig for skoleelever og allmennheten. Stine opplever at det slettes ikke bare er ungdommer som har nytte av denne kunnskapen. 

– Vi opplever ofte at unge mennesker har gode refleksjoner rundt tematikken, og forstår veldig mye av det holdningsskapende arbeidet vi driver med, sier hun og blir supplert av Julie: 

– Demokratiet skal ikke være så behagelig bestandig. Vi som samfunn må gå i oss selv, og kjenne på at det er vanskelig å si fra, men at det er noe vi må gjøre. 

– Og da er det ekstra viktig at det også er voksne som gjør det, slik at vi ikke kun lar det være opp til ungdommen, legger Stine til. 

Går det an å forstå?

På grunn av renoveringen i regjeringskvartalet ble utstillingen nødt til å flytte til midlertidige lokaler i Teatergata 10. Etter planen skal de være på plass igjen i regjeringskvartalet om fem år. 

– Dagens utstilling dreier seg rundt en tidslinje som tar for seg hendelsesforløpet den 22. juli 2011 minutt for minutt. På en systematisk måte tar den for seg hva som skjedde under terrorangrepet og i dagene etter, sier Stine mens hun viser frem tavla med den lange tidslinjen med bilder rundt. 

Utstillingen er smakfull, med enkle tekniske løsninger og trebokser dekorert med beskrivende tekster og bilder det er vanskelig å ikke bli berørt av.

– Målet med denne utstillingen er å bidra til en kunnskapsbasert, åpen og inkluderende samtale om 22. juli i årene som kommer. Min jobb er å legge til rette for diskusjon og refleksjon. Selv om det er vanskelig å forstå det som skjedde, så må vi prøve. Hva lå bak, og kan det skje igjen? For samfunnet er det viktig å belyse disse spørsmålene, sier Stine. 

Gode kolleger

Kollegene er full av gode ord når de blir spurt om hvordan det er å ha denne energiske selbyggen som kollega.

– Jeg tenker alltid at hun har jobbet her mye lenger enn det hun har, sier Ana Rita Ferreira og fortsetter: 

– Hun bidro virkelig med faglig engasjement og samhold da hun kom hit. I tillegg er hun morsom og lett å prate med på alle nivåer. Jeg oppfatter henne også som en sterk person. 

Julie Ræstad Owe sier seg enig: 

– Jeg begynte jobben her som resepsjonist, og da Stine begynte i jobben sin ble vi ofte sittende i resepsjonen å prate fag. Vi engasjerte hverandre, og ut fra dette har det oppstått et nært vennskap mellom oss. Hun er en stor bidragsyter til det gode arbeidsmiljøet her, forteller hun. 

Beleilig nok er Stine ute for å hente kaffe da hun blir framsnakket, men kommer tidsnok til å få med seg nok til å bli både rørt og litt flau.

– Dere skal vite at jeg føler akkurat det samme om dere, sier hun med et smil. 

I tillegg blir Stine beskyldt for at hun influerer andre på kontoret til å snakke både trøndersk og selbygg.

– Hun er vår interne guide til Selbu og Trøndelag, ler kollegene. 

Oslove

Oslo kler Stine, og Stine kler Oslo. Hun er glad for at hun våget å ta det store steget det var å flytte fra Selbu til hovedstaden. 

– Jeg har nok alltid hatt en drøm om å bo her, så når forholdene ble lagt til rette for det så bare bestemte jeg meg for å dra, forteller Stine som sier det var vemodig å forlate jobben hun hadde hatt i to år ved Selbu ungdomsskole og de gode kollegene der. 

Etter å ha sendt inn en god del jobbsøknader til en rekke skoler, ble hun til slutt ansatt som lærer ved Stovner videregående. En skole som har vært mye fremme i media for å være en såkalt «problemskole». 

– Media fremstiller det alltid verre enn det er, men at det var forskjell på Selbu ungdomsskole og Stovner videregående skole er det ingen tvil om. Likevel er det også mange likheter. Selv med kulturelle forskjeller og forskjell i alder er ungdom seg selv lik, de har drømmer, engasjement, og det er et privilegium å få lære å kjenne dem.  Det 1,5 året jeg var der lærte jeg masse, både om meg selv og andre, sier Stine. 

I tillegg dukket den store kjærligheten opp i form av en kollega på Stovner. 

– Jeg la merke til Lars allerede første dagen, sier Stine lurt før hun fortsetter: 

– Det gikk ikke lang tid før vi tok kontakt med hverandre og fant ut at dette forholdet virkelig var noe å satse på! 

Satsningen ble vellykket. I september skal paret gi hverandre sitt «Ja». Stines samboer, Lars Petlund Breiby, jobber i en tilsvarende stilling som Stine som formidler ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

Givende jobbhverdag

At Stine har havnet akkurat her på 22. juli-senteret er ingen tilfeldighet. Hennes studie- og yrkesbakgrunn gjorde at hun ble førstevalget blant mange søkere da stillingen ble utlyst. 

– Jeg har en bachelor fra både engelsk og historie, og har tatt et eget år med PPU (praktisk pedagogisk utdanning). I 2015 leverte jeg min master i sosialhistorie om kriminelle sinnssyke ved Kriminalasylet i Trondheim i perioden 1895-1915, forteller hun. 

I tillegg ble erfaringen som lektor med opprykk fra Selbu og Stovner og bakgrunnen fra teater og musikkliv utløsende faktorer for at Stine fikk stillingen. 

– Den bakgrunnen jeg har fra kulturlivet henger ganske tett sammen med rollen som lærer og rollen jeg har som formidler i dag. Også i denne jobben er det viktig å kjenne sitt publikum. I dette tilfellet er det ungdommer, som på mange måter kan være de vanskeligste å tilfredsstille, sier hun.

Stine sier at hun kan kjenne på savnet med å ha faste elever å forholde seg til. 

– Jeg likte å jobbe med ungdommer og få lov til å bli kjent med dem. Samtidig får jeg jobbet mer intensivt med fag her på senteret, og jeg syns det er givende å kunne møte mange unge mennesker og bidra til at det blir enklere for dem å delta i samtalen om 22. juli, sier Stine engasjert. 

Undervisningsoppleggene og besøk i utstillingen hos 22. juli-senteret er gratis. Mer info finnes på hjemmesiden til senteret. 

 Noen mener kanskje at det å jobbe med tematikk knyttet opp mot 22. juli kan høres både mørkt og vondt ut. 

– Jeg skjønner at noen kan tenke det, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har verdens beste arbeidsplass. Jeg føler meg veldig heldig som får lov til å jobbe med dette, avslutter Stine bestemt.