Johanna er Selbus første kvinnelige brannmann

At Johanna Marie Lien skulle ende opp i mannskapet i Selbu brann- og redningstjeneste var ingen selvfølge. Arealplanleggeren trives godt i komfortsonen, men valgte å ta utfordringen da det ble utlyst en ledig stilling i brannvesenet tidligere i år. Muligheten til å kunne bidra i samfunnet og hjelpe de som trenger det ble den endelige drivkraften som fikk henne til å søke. 

Jeg har tapt noen veddemål, ja, sier Johanna, og sikter til de som ga henne et år før hun kom flyttende til Selbu.

– Jeg pendlet opp og ned fra leiligheten min i Trondheim frem til september i år. Jeg hadde egentlig ingen planer om å flytte oppover, men tenkte at hvis jeg skal flytte hit så ønsker jeg å være med i brann- og redningstjenesten. Så ble det til at jeg ble med der først, og fant meg leilighet etterpå, ler Johanna.

Hun ble ferdig utdannet samfunnsgeograf i 2018, og fikk jobben som areal- og kommuneplanlegger i Selbu for et år siden.

Tok sjansen

I vår ble det utlyst en stilling som aspirant ved Selbu brann- og redningstjeneste, og etter en grundig vurdering bestemte Johanna seg for å søke.

– Grunnen til at jeg i det hele tatt kom innpå tanken, var at mange av de jeg jobber på samme avdeling med i kommunen er i brannvesenet. Jeg syns det så spennende ut når de sprang bortover gangen når alarmen gikk. Det var de som både inspirerte og motiverte meg til å søke. Men denne typen jobb har aldri vært noe jeg har tenkt på tidligere, selv om jeg alltid har likt å følge med der «det skjer», sier hun. 

God balanse

Den største drivkraften for Johanna er likevel muligheten til å få bidra i samfunnet og hjelpe folk som trenger det. Det å få kunnskap til å bidra med hjelp i en redningssammenheng har vært en stor motivasjon. 

– I tillegg syns jeg det praktiske arbeidet er givende, og tilfører livet noe annet enn det yrket jeg har som arealplanlegger hvor det blir mye papir- og kontorarbeid. I brannvesenet får man løse oppgaver med kroppen, verktøy og utstyr. Jeg opplever at disse to stillingene jevner ut hverandre på en fin måte, forteller hun. 

Fokus på oppgaven

Johanna har enda ikke vært med på en utrykning, og sier hun er spent på hvordan hun reagerer når hun må rykke ut til en alvorlig hendelse.  

– Jeg håper og tror at jeg går i arbeidsmodus og fokuserer på å løse oppgaven. Det er jo også det vi driller på under øvelsene; å trene på å løse problemet man står overfor. Under en varmdykk-øvelse på Værnes fikk vi i oppgave å legge et puslespill inne i et mørklagt og varmt rom for eksempel, nettopp for å trene opp evnen til å fokusere under utfordrende forhold, forteller hun.

Trygg på oppfølging

Som en del av redningstjenesten kan man oppleve å bli sendt ut på vanskelige oppdrag, både fysisk og psykisk. 

– Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å ha det etter en utrykning til en voldsom bilulykke for eksempel, men det er gode rutiner på debriefing på brannstasjonen etter slike oppdrag, så jeg føler meg samtidig trygg på oppfølgingen i etterkant. Men hvordan man faktisk reagerer vet man vel egentlig ikke før etterpå, sier hun.

Rent personlig sier Johanna at denne jobben også er en måte å utfordre komfortsonen sin og de trygge rammene på. 

– Fra øvelsene er erfaringene mine at med riktig utstyr og på et samlet lag med erfarne folk tenker jeg ikke på oppgaver som utfordrende på samme måte som jeg ville gjort ellers. Når noen behøver hjelp fokuserer man ikke på hva som er skummelt for en selv, men på de som trenger deg, slår hun fast.

 Første kvinne

Hun syns det er stas å få høre flere si at det er kjempebra at det blir med en dame på laget, men kjønn er egentlig ikke noe Johanna og de andre på stasjonen reflekterer så mye over.

– Jeg er allerede vant med å jobbe på en avdeling i kommunen der de fleste er menn, så det er andre som har satt fokus på akkurat dette med at jeg er den første kvinnelige brannmannen, eller brannkonstabelen som det heter på papiret, forteller Johanna.  

– Det er jo klart at det har blitt tatt stilling til, både av meg og de andre ansatte i tjenesten, men vi har kommet frem til at jeg er en brannmann på lik linje med de andre. Selv om vi har en løpende vits om at «vi kommer alle mann… og Johanna», ler hun

.«Machokultur»

Under jobbintervjuet ble hun spurt om hun hadde reflektert over det faktum at hun kom til å bli den eneste kvinnen på laget. 

– Man ser kanskje for seg å møte en «machokultur», men det opplever ikke jeg. Det er ikke annerledes humor der enn andre plasser slik jeg ser det. Jeg syns det er mye god stemning og fin humor på lagene. Man kommer selvfølgelig også lengre med en dose selvironi. Og så hjelper de en del at jeg kjenner flere av de andre fra før av, sier Johanna

.Hun forteller også om en fin kultur for å lære bort på stasjonen, og en villighet til å dele kunnskap med den som er ny. 

– De er også flinke til å spørre meg om hvordan det går underveis på øvelser og lignende. I bunn og grunn er vi forskjellige alle sammen og utfyller hverandre med hver våre egenskaper og kunnskaper, uavhengig av kjønn, sier hun. 

Ingen spesialbehandling

Johanna føler ikke at det har måttet blitt gjort store endringer på stasjonen selv om det kommer inn en dame, bortsett fra at de har måttet ordne en egen garderobe med dusj. 

– Jeg er ikke interessert i spesialbehandling. Det er jo ingen hemmelighet at jeg er dame, men jeg håper ikke at det tas noen ekstra hensyn av den grunn, sier Johanna bestemt. 

– Det viktigste er forståelsen fra de andre at jeg er ny i jobben, og den forståelsen får jeg i aller høyeste grad, fortsetter hun. 

Alltid beredt

Hun syns fortsatt det er spesielt å gå rundt med brannradioen, selv om hun har blitt litt mer vant med det. 

– Jeg tenker jo litt på at den kan gå av når som helst. I kassakøen på butikken, i møter på kommunen eller når jeg sover. Jeg har ullundertøy liggende klart på gulvet ved siden av sengen, så jeg alltid skal være beredt, ler Johanna. 

Hun føler fortsatt på det at hun er fersk, men sier at den største tryggheten får hun av de hun jobber sammen med.

– Når alarmen går av, så er det jSo ikke bare jeg som rykker ut, men et helt lag med erfarne folk. Det er det som skaper tryggheten i det hele og som gjorde at jeg hoppet ut i dette til tross for de utfordringene jobben kan føre med seg, avslutter hun.