Fotterapi ved foten av Sylan

– Føttene tilhører en del av kroppen som er «lengst unna» bevisstheten vår, men de bærer oss tross alt gjennom livet. Og de får mye juling, sier Berit Kåsen. Hun har alltid vært fascinert av foten, og for hva den egentlig betyr for oss mennesker. Nå er hun i gang med å utdanne seg til fotterapeut og har nettopp startet et behandlingstilbud i Stugudal; Foten ved Sylan.

Dette er historien, kort oppsummert, om jenta fra Flå i Melhus som bosatte seg på Stugudal og bestemte seg i voksen alder for å følge drømmen sin. 

Tilfeldig sommerjobb

En sen vår da Berit Kåsen gikk på landbruksskole på Skjetlein, bestemte hun og en venninne seg for å søke sommerjobb. De kom over en annonse om at de søkte folk til fellessetra på Mosjøen i Tydal. Venninnene fant ut at det sikkert var en fin måte å avslutte skoleåret på. 

– På telefonen sa formannen at det kom til å bli en del «håggåarbeid og mjølking». Jeg trodde det betydde hagearbeid og fant ut at det måtte passe bra, ler Berit og fortsetter:

– Da vi kom oppover første gangen, så ville formannen vise oss Stugudalen. Det var den 30. mai og vi måtte snu på grunn av snø! Da dro jeg hjem og pakket ned alle vinterklærne mine og tenkte at dette sikkert kom til å bli litt av en «sommer». Men, har man sagt A så får man si B, og sommeren ble da bra den, sier Berit. 

Hun var der i mange somre på rad, og møtte etterhvert Kjell Kåsen. Den fjerde sommeren arbeidet de sammen på setra – og resten er historie. Berit gjorde stugudaling av seg, og de fikk barna Nina og John, som i dag er 21 og 17 år gamle. 

Yrkeslivet

Berit har vært innom flere bedrifter i Tydal i yrkesmessig sammenheng. 

– Den første tiden gjorde jeg en del snekkerarbeid, og gikk med tomstokk festa i buksa – det ble nok lagt merke til på butikken. Ei dame som snekret var nok ikke et vanlig syn i Tydal på den tida, mimrer Berit. 

Hun jobbet også ved Tydal trappefabrikk noen år, og der ble hun utsatt for en lei ulykke. 

– Jeg skulle kjøre en planke gjennom maskina, og plutselig ble hele hånda med inn. Jeg tok spenntak, og dro til meg hånden med all makt jeg hadde. Det resulterte i at jeg mistet det øverste leddet på min venstre pekefinger, men det kunne ha gått mye verre, forteller hun. 

Yrkesferden gikk videre til Væktarstua, men hun merket allerede da at hun begynte å plages med føttene. Deretter ble det Tydalsfisk, før hun startet å jobbe på nærbutikken i Stugudal. Hun slet mer og mer med helsen, og belastningen med å jobbe på et hardt butikkgulv førte til sykmelding. 

Hun og Kjell tok også over hjemgården til Kjell i 2004, men de la ned driften i 2018. 

– Hadde vi bestemt oss for å fortsette driften, så hadde vi måttet investere i nytt fjøs. Ingen av barna viste noen interesse for å overta, så da ble det naturlig å legge ned, forteller Berit. 

Da helsa gjorde det utfordrende i yrkeslivet, fant hun ut at tiden var inne for å omskolere seg. 

Utdanning ble endelig mulig

Tankene rundt fotterapi begynte å komme allerede i 2007, men mulighetene til å få gjennomført utdanningen ble for krevende. 

– Det krevde fysisk oppmøte på skolen, og da var barna mindre og så hadde vi gårdsdrifta i tillegg, forteller Berit som da slo tanken litt fra seg. 

Utviklingen går heldigvis fremover, og i de senere årene har nettstudier blitt mer og mer populært. Berit kom over et utdanningstilbud på OPK-instituttet i Drammen. 

– De hadde et nettbasert utdanningsprogram med fysiske samlinger noen ganger i året. Det passet meg perfekt, sier hun. 

Berit meldte seg opp, og i løpet av 2021 kommer hun til å være autorisert fotterapeut. Hun skryter veldig av instituttet:

– Lærerne der er kjempeflinke, og etter hver samling kommer man hjem med en skikkelig powerboost og følelsen av å virkelig ha fått påfyll. De er dyktige pedagoger, er behjelpelige og tilgjengelige, sier Berit entusiastisk. 

Egentlig er det et utdanningsløp som tar 3 år, men Berit fullfører på 1,5, noe hun beskriver som intenst men gøy.

Vil gjøre en forskjell for folk

Selv om behandling av foten kan høres veldig isolert ut, så har fotens helse veldig mye å si for resten av kroppen. 

– Utdanningen går på helheten. Behandler man foten, så behandler man hele kroppen. En stiv stortå kan faktisk resultere i spenningshodepine. Problemer i foten forplanter seg videre oppover. Det er kanskje lett å glemme føttene, siden de er lengst unna øynene og bevisstheten. Men det er de som tross alt bærer oss gjennom livet – og de får mye juling, slår Berit fast. 

Berit Kåsen brenner for faget sitt, og ønsker å utrette en forskjell for folk. 

– En av fotterapeutens viktigste oppgaver, det er å jobbe forebyggende. Selv om jeg ønsker meg pasienter, så vil jeg ikke at de skal komme tilbake med de samme plagene år etter år. Jeg er jo her for å finne årsaken til problemet og forhåpentligvis eliminere den. Feil skotøy kan i mange tilfeller være roten til mye ondt, kan den fremtidige fotterapeuten informere om.

Alt fra inngrodde tånegler til ømme muskler og ledd kan bety feil valg av sko. Planen er at hun etter hvert også skal lære seg å spesialbygge såler tilpasset den enkelte pasient. 

Diabetespasienter utsatt for fotplager

Utdanningen er lagt opp slik at man etter hvert kan velge å fordype seg i en av to retninger; diabetesbehandling eller biomekanikk. Berit har lyst til å lære seg begge deler. 

– Mange diabetespasienter mister følsomhet og nerver under foten på grunn av medisiner. Da kan de fort få småsår som de ikke merker, og de kan bli betente. I Norge har vi 4-500 amputasjoner årlig på grunn av dette. Hvis vi kan jobbe forebyggende rundt denne problematikken vil vi kunne spare samfunnet for mange penger, forteller Berit engasjert. 

I dag må diabetespasienter helt til Stjørdal for å få riktig behandling, og Berit frykter at det da ikke blir prioritert. 

– Jeg ønsker å være tilgjengelig for pasienter i dalføret – både fastboende og hyttefolk, sier hun.

På Stugudal Camping inntil videre

Selv om Berit ikke er ferdigutdannet enda, har hun anledning til å utføre fotterapi etter fastsatte retningslinjer utenfor skolen. Hun skulle i utgangspunktet starte opp behandling ved saniteten på sykehjemmet, men koronaen satte en stopper for det.

– Da måtte jeg finne alternative løsninger, og fikk snakket med Kristin Grytbakk på Stugudal Camping. De hadde et ledig rom i gulhuset, og jeg fikk lov til å installere meg der. Jeg måtte investere i helt nytt utstyr, og det ble veldig bra, forteller Berit som er takknemlig for at hun fikk hjelp til en midlertidig løsning. 

Tanken er at hun etter hvert skal lage seg en klinikk på egen eiendom. 

Den gode samtalen

Når man jobber som fotterapeut kommer man svært nært folk, noe som gir rom for en god prat i tillegg til behandling. På OPK-instituttet har de til og med et eget fag som handler om kommunikasjon og samhandling. 

– Alle pasienter er forskjellige, og man kan møte mennesker i mange stadier av livet med sine utfordringer. Da er det viktig å vite hvordan man skal takle vanskeligheter som for eksempel demente eller deprimerte mennesker, forteller Berit. 

Hun er underlagt taushetsplikt, og syns bare det er fint hvis hun kan oppleves som en god person å prate med i tillegg til fotterapien. 

– Det eneste som unnviker fra taushetsplikten er hvis jeg får informasjon om noe som kan oppfattes som truende for liv og helse. Da har jeg plikt til å melde fra, forteller hun. 

Selv om Berit ikke har praktisert så veldig lenge, har hun rukket å ha noen fine samtaler. Særlig med eldre. 

– De har så mye fint å fortelle. Det er jo mange eldre tydalinger som har kommet hit som innflyttere i forbindelse med byggeprosjekter opp gjennom. Da er det interessant å høre om hvorfor de kom hit, og hvorfor de ble. Det er også mange som er ensomme, og kanskje spesielt nå i koronatiden. En eldre dame fortalte meg at det var vel og bra å få prate med sine kjære på telefon, men bare vissheten om at hun ikke kunne møte dem gjorde henne ensom, forteller Berit som tydelig utviser en egen varme for sine pasienter. 

Fleksibel og klar til å hjelpe

Så lenge Berit studerer har hun ingen faste dager med åpningstider, men prøver i første omgang 3 dager i uken. Hun er fleksibel, og sier at hun ser an mengden bestillinger etter hvert.

– Det er jo også fordelen med å være sin egen sjef – jeg legger opp dagene helt selv, og ut fra behovet. Etter at jeg begynte å annonsere litt, så har jeg faktisk fylt opp hele dager med pasienter. Det er utrolig gøy, og ikke minst givende når man ser at folk har et behov for tilbudet, forteller Berit entusiastisk og oppfordrer: 

– Det er altså bare å ringe meg! Vi finner alltid et tidspunkt som passer.