So you think you don’t fat shame

Dette innlegget ble først lagt ut på bloggen www.sitronsang.blogspot.com og er drevet av selbujente Ingeborg Olderø. Dette innlegget er skrevet i samarbeid med søster Jenny Olderø. Selbyggen publiserer det med tillatelse.  

Ingen kan påstå at det skrives lite om vekt- og kroppshysteri. Mange mener at det nødvendige er å skifte fokus. Jeg kan være enig i det, men jeg mener bestemt at veien fra sykelig fokus til normalt fokus må gå via bevisstgjøring. Store deler av problemet med fatshaming er nemlig at folk ofte ikke tar stilling til det før de blir tvunget.

Denne posten er skrevet i samarbeid med min søster Jenny Olderø. Vi har begge et variert spektrum av erfaring bak oss når det gjelder vekt, kropp, og fysisk og mental helse – har vært en rekke størrelser, og håndtert en rekke utfordringer.

Først og fremst skriver vi ut fra egne erfaringer, men vi vet at vi er svært langt fra alene om dem.

Vi har gjentatte ganger bitt oss merke i visse ting når det gjelder diskriminering og latterliggjøring av overvektige mennesker – for eksempel at det er sjokkerende normalisert. I et samfunn som blir mer og mer bevisst på likeverd, respekt for hvor forskjellige vi mennesker er, og såkalt politisk korrekthet, er det likevel påfallende vanlig å uttrykke seg nedsettende om tjukke personer. Ofte kommer dette til uttrykk på måter som virker mer eller mindre ubevisste. Folk er så godt vant med fordommene sine at de tenker ikke på dem som fordommer, og media hjelper dessverre ikke til.

Vi begynte å snakke om alt det vi opplever at folk ikke tenker over, ikke innser, ikke vet eller ikke virker interessert i å vite. Vi tror de fleste selv tror at de ikke ser ned på overvektige. Vi tror også at mange vil oppdage at de til en viss grad gjør det likevel, hvis de legger holdningene sine under lupen – eller i alle fall at de ikke gjør nok for å lære seg å identifisere, eller motvirke, fatshaming. 

I tillegg tror vi at mange ikke er spesielt villige til å konfrontere seg selv på det punktet. Temaet skremmer dem litt. Forfatter Roxane Gay sier: «I think that people are afraid of fat because they know how they treat fat people. And they see how fat people are treated, and they don’t want that for themselves.» (the Rookie podcast, 2017).

Det er så mange mennesker der ute som aldri har sett seg nødt til å stille spørsmål ved at det er negativt å være tjukk. Det er den hele og enkle sannheten for dem, og alle som sier noe annet, finner på unnskyldninger. Dette er vanskelig å kjempe mot, men vi velger å prøve.

Her er (noen) ting vi skulle ønske langt flere var bevisst på.

1. Hvis du aldri har vært overvektig, så undervurderer du høyst sannsynlig problemet. 

Vi har fortsatt tilgode å få dette motbevist, derimot får vi det jevnlig bekreftet. I utgangspunktet mener jeg at uansett hva det gjelder, så er det rimelig å anta at den som ikke har vært utsatt for en bestemt type marginalisering, bare har en begrenset forståelse av hvor utbredt denne marginaliseringen er og skaden den gjør.

Overvektige personer møter vel dokumentert diskriminering i forbindelse med jobbsøking. De har større sjanse for å bli nektet å adoptere. Ikke minst er de meget utsatt for diskriminering i møte med helsevesenet, noe som kan få svært alvorlige konsekvenser. Det er heller ingen hemmelighet at overvektige gjerne må betale mer og lete lenger for å finne klær som passer. Det er ikke vanskelig å finne konkrete eksempler på fordommer i full effekt på samfunnsbasis.

Men utover alt dette kommer de kontinuerlige påminnelsene. Å bevege seg igjennom verden som overvektig er å bli nesten uavbrutt utsatt for slanke menneskers oppfatning og fordømmelse av deg. Dette har vi aldri opplevd at utenforstående skjønner omfanget av. 

Det kan være direkte og utilslørt – ladede blikk, hvisking, latter, kommentarer. For overvektige personer som er aktive i media går det ofte så langt som til hat, hets og trusler. 

Det kan også være andres ubetenksomme kritikk av egen kropp, «velmente» råd om trening og kosthold, eller bare å le med til tjukkevitser på TV. Uansett hvor indirekte du signaliserer at overvekt er stygt, trist eller komisk, vær klar over at de overvektige menneskene rundt deg hører godt mellom linjene.

2. Det er belastende å alltid være en vits i media. 

Media spiller en enorm rolle i samfunnet vårt. Bøker, spill, film og TV er vår tids dominerende måte å fortelle historier, og våre fremste kilder til å kollektivt utforske hvem vi er, hvorfor vi gjør det vi gjør, hva vi syns er riktig og ikke riktig, hva vi syns er kult og ikke kult, hva vi syns er morsomt og hvorfor. Hva som er normalt og hva som ikke er normalt. Derfor, jo mindre bekreftelse du får i hverdagen, jo større betydning har bekreftelse fra populærkultur. Det gir oss forbilder og en stemme, en opplevelse av å bli sett, hørt og legitimert.

Jeg liker å utfordre folk til å nevne overvektige karakterer i fiksjon som ikke i en eller annen utstrekning er en vits. Å være tjukk er en hel personlighetstype, skal man tro størsteparten av bøker, film og TV. En gang iblant er man fæl og ondskapsfull (Ursula fra Den lille havfruen), oftere er man lat, litt dummere enn de andre, og gjerne særskilt opptatt av mat og spising (Homer Simpson, Dudleif fra Harry Potter, Fat Amy fra Pitch perfect, Monica fra F.R.I.E.N.D.S.) Disney har bidratt stort til denne erketypen (Rulle og Horace fra 101 dalmatinere, Baloo fra Jungelboken, Le Fou fra Skjønnheten og udyret, Chien Po fra Mulan, Gus fra Askepott, Andebys Guffen). I tillegg til alle spesifikke karakterer som løfter frem stereotypi og fordommer, er det dessuten titusenvis av eksempler på tilfeldige vitser og kommentarer om at tjukke kropper er stygge og det ville være ekkelt å ha en (for eksempel i komiserien How I met your mother, hvor en løpende vits er Barney Stinsons avsky for tjukke jenter).

Dette betyr ikke at positive portretteringer av tjukke personer ikke fins, men de er ennå for få til å virkelig utfordre de store stereotypene. Selv nyere media har ikke lagt fra seg fatshaming som virkemiddel – se for eksempel Netflix’ Gilmore girls – a year in the life, eller NBCs Brooklyn nine-nine, som for øvrig er kjent for å være svært progressiv og variert.

Å konstant bli representert på en nedsettende måte og måtte være en punchline, tar på. Det minner en om at disse filmene, disse bøkene, disse seriene ble ikke laget for deg. Du ble knapt nok sett på som et ordentlig menneske da dette ble skrevet. Skaperne av dette ønsker ikke, eller kan ikke engang tenke seg, at du også skal se dette og bli investert i historien. Det seerne skal relatere til, er lettelse over å ikke være som deg. Det er fornedrende.

Det er dessuten ikke bare fiktive overvektige som latterliggjøres i media. Sosiale nettplattformer som facebook og twitter florerer av anti-tjukk humor. Fra «så-tjukk-kommer-jeg-til-å-bli-etter-corona-karantene«-memes, til bilder av virkelige personer akkompagnert av nedsettende kommentarer og utfordringer som «tagg kjæresten hennes», for å uttrykke at både å være en tjukk person og å date en tjukk person er utrolig latterlig.  

3. Vekt definerer ingen, overvektige inkudert.

Det kan komme som en overraskelse, men å være tjukk er altså ikke en personlighet i seg selv. Tjukke mennesker innehar hele det samme spekteret av evner, følelser og personlighetstrekk som slanke mennesker. Og dagen til en overvektig person dreier seg vanligvis ikke først og fremst om vekt og kropp. Stigmaet er alltid der, men tjukke mennesker lever faktisk livet sitt på vanlig vis i samme verden som alle andre.

4a. Helse er uendelig mye mer komplisert enn slank / tjukk.

Alt det andre er vel og bra, tenker mange. Media må bli bedre. Fatshaming er ikke bra, og tjukke mennesker fortjener like mye respekt som hvem som helst… men til syvende og sist er det jo ikke sunt å være overvektig. 

Den kanskje mest seiglivede myten om overvekt er at tjukk for evig og alltid er synonymt med usunn, og at det beste for helsa er å bli slank for enhver pris. Dette prinsippet tas for god fisk i de tusen hjem, i de tusen kommentarfelt og på en masse legekontor. Vitenskapen har bevist gang på gang at det er ikke så enkelt, og spør du oss, så støttes vitenskapen av sunn fornuft.

Selvfølgelig er vi mennesker mer varierte og avanserte enn det. Selvfølgelig er det hundrevis av ulike grunner til at folk er, eller blir, overvektige. Selvfølgelig er BMI et meningsløst system for å måle helse – utallige mennesker med en overvektig BMI lever sitt sunneste liv, og utallige mennesker med «riktig» BMI gjør ikke det. Selvfølgelig er det ikke bare kroppsstørrelse som sier noe om helsa, men også muskelmasse og fettlagring, arv og genetikk, livsstil, funksjonsnivå, kulturelle standarder, og, ikke minst, psykisk helse.

Det å bli frisk av en spiseforstyrrelse, for eksempel, betyr ikke egentlig «bli normalvektig». Men siden det er dét andre kan se utenpå, tror mange altså at en alvorlig psykisk lidelse kureres først og fremst ved å «fikse» det utvendige. Når du får den riktige kroppen, da blir alt bra. Og mange overvektige kjøper også denne drømmen som sier at det er ingen problemer som ikke forsvinner med x antall kilo.

Fysisk og psykisk helse går hånd i hånd. Vi vet at skam og selvforakt ikke fungerer som motivasjon for vektnedgang, og at slanking ikke er for alle, snarere for de få. Kroppen din blir ikke friskere av at psyken din mishandles, og vi vil påstå at en tilfreds, veljustert sjel i et overvektig legeme er sunnere enn en slank kropp full av selvhat og nevroser. 

Og sist, men ikke minst: Å være sunn og frisk gjør deg faktisk ikke mer verdt som menneske, selv om det er lett å føle det slik. Du fortjener grunnleggende respekt uansett.

4b. Andres helse har ikke du noe med (helt seriøst).

Det er på høy tid at folk innser at innspill om andres kropp og helse mest sannsynlig ikke er velkomne. En huskeregel for hvorvidt din mening om noens vekt, utseende eller kosthold er relevant, er: har vedkommende bokstavelig talt spurt meg hva jeg syns? 
Hvis ikke, hold tankene dine for deg selv.

Ofte får vi inntrykk av at slanke mennesker tror tjukke mennesker aldri har hørt om konseptet vekttap før. At de har ventet hele livet på at denne ene tynne personen skal komme og fortelle dem om sammenhengen mellom vekt, ernæring og mosjon. 

Vi mistenker at forestillingen om at tjukke mennesker er litt dumme, henger sammen med denne ideen om at å legge seg borti er egentlig å gjøre dem en tjeneste. Du som er slank må nødvendigvis ha gjort noe riktig, og derfor kan du hjelpe.

Men andres kropp er bare ikke din sak. Kanskje bryr du deg oppriktig fra hjertet, men du trår likevel over grensen.

5. Samfunnet vårt gjør de besynderligste ting til et moralsk spørsmål.

Har du noen gang lurt på hvorfor det er ansett som mer sofistikert å lese bøker enn å se film? Eller hvorfor det er litt skambelagt å trives bedre innendørs enn ute? Eller – hvorfor det er moralsk overlegent å være tynn? Er det muligens egentlig blottet for logikk?

Midt imellom fatshaming og ordentlig aksept, finner vi betinget aksept. Du kan godt være tjukk, men du må være en God tjukk person, og en God tjukk person skammer seg litegrann. 

Nok en ting folk virker forbausende lite klar over, er at ikke alle vil være slanke, all dritten man blir utsatt for til tross. Mange har fullt opp med andre ting å fokusere på, og driter fullstendig i hva de veier mens de lever livet. Atter mange er ikke bare fornøyde, men elsker oppriktig å være plus-size. Disse menneskene blir gjerne anklaget for å glorifisere en usunn livsstil, fordi de eksisterer uten å be om unnskyldning for det i øst og vest.

For det finnes virkelig en forventning om nettopp beklagelse. Overvekt oppfattes gjerne som en moralsk lyte, en personlighetsfeil man konstant må kompensere for, siden den alltid er synlig. Du kan ikke bare gå rundt og være overvektig og trives med det, og du må i hvert fall ikke insinuere at du ikke gjør alt i din makt for å slutte å være tjukk. Du må aldri vise entusiasme for mat som ikke er kalorifattig, eller antyde at du faktisk ikke liker å trene. Dette er synspunkter du har sagt fra deg din rett til.

Det lever en oppfatning om at du gjør din plikt for samfunnet ved å være slank og forbli slank. Du skylder omverdenen å være slank, fordi det visstnok er finest å se på, og for å holde prisen på forsikring lavere (alle vet at forsikringsselskaper er moralske pilarer i samfunnet, og at overvekt er den eneste tingen som rokker ved opplegget). Når enkelte så bryter disse reglene, blir folk provosert.

Til sist:

6. Hvis du skal motvirke fatshaming må du gjøre det med og uten publikum.

Overvektige er altså tilsynelatende en av de samfunnsgruppene det fortsatt er mest «lov» til å være ondskapsfull mot. Heldigvis er dette også i endring. Vi tror sosiale media bidrar til dette – tjukke mennesker har større mulighet enn før til å være synlig på egne premisser, uttrykke sitt syn på ting, og gjøre det mulig for folk å faktisk se et større spekter av kropp til daglig og internalisere et utvidet normalbegrep. Samtidig syns færre og færre det er greit å fatshame i det offentlige rom (selv om enkelte dessverre syns det er både greiere og enklere enn før).

Men en ordentlig holdningsendring må gå lenger enn det offentlige rom, og ikke bare gjøre seg gjeldende i situasjoner hvor overvektige kan se det. 

Hvis du aldri skriver anti-tjukke kommentarer på nett, men sier dem høyt sammen med venner, så fatshamer du fortsatt.

Hvis du aldri sier et vondt ord om andres kropp, men rakker ned på din egen og kaller deg selv stygg og feit, så fatshamer du fortsatt.

Hvis du lar være å si til fremmede hva de burde og ikke burde spise, men uoppfordret tipser venner eller familiemedlemmer om hvordan de kan gå ned i vekt (eller unngå å gå opp i vekt), så fatshamer du fortsatt.

Hvis du finner det støtende at tjukke mennesker legger ut bilder av seg selv, går lettkledd, eller spiser kake, så burde du nok jobbe med deg selv.

Hvis du lar fullstendig være å fatshame så lenge du er sammen med en tjukk person, men skifter tone når du er sammen med bare tynne mennesker, så du mer innstilt på å bli oppfattet som en alliert, enn å faktisk være en.

Det holder ikke i lengden å huske at tjukke personer er komplette, reflekterte mennesker som skjønner verden rundt seg og fortjener respekt og kjærlighet på helt lik linje med tynne personer. Du må virkelig vite det, virkelig omfavne det som en helt grunnleggende sannhet, til øynene dine er åpne for fatshaming i alle sine former, og du også har fått nok.