Debatt

Bjørn Joh. Fuglem

Selvmord fram i lyset

Publisert Sist oppdatert

Innlegg av Bjørn Joh. Fuglem

Statistikken viser det sørgelige faktum at lykkelandet Selbu har høye snittall når det gjelder selvmord. Lokale myndiheter og lokale skoler gjør tilsynelatendse masse for at disse tallene skal synke, men er tiltakene tilstrekkelige?

Etter Ari Behns tragiske bortgang har media preget sine spalter med positive omtaler av en moderne kunstner med ikoniske egenskaper. I forlengelsen av nekrologer og glorifiserende omtaler og åpenhet om selve dødsårsaken, har selvmord som problem for etterlatte, venner og bekjente, samt som alvorlig samfunnsproblem også blitt beskrevet og luftet gjennom utallige kanaler. Problemets kvantitativ størrelse belyses godt gjennom antallet selvmord i løpet av 2019. I tillegg til de ca. 670 døde er estimert antall selvmordsforsøk ca. 7-15 ganger større. Tallene viser at samfunnet må trekke inn alle tenkelige midler med handlingsplaner, penger og fagkunnskap for å redusere problemet.

I 2014 lanserte Helsedirektoratet en ”Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading 2014-2017”. Planen omfatter en grundig analyse og kartlegging av selvmord i Norge, samt tiltak for planperioden 2014-2017. Til tross for mange tilsynelatende gode forslag kan vi i dag slå fast at arbeidet ikke har gitt resultater. Det er derfor nødvendig å tenke nytt!

De nye løsningssignalene går stort sett i retning av åpenhet, at ”-vi må tørre å prate om selvmord”, at selvmord skal bli en naturlig del av samtalene, både på skolene og mellom folk flest der hvor livet tynger og belastningene er større enn den enkeltes evne til å mestre.

Det synes naturlig å tro at livets belastninger og problemer varierer i løpet av livet. Det samme gjelder våre evner til å mestre livsproblemene.

I våre forsøk på å finne hjelp og løsninger for de som opplever ubalanse mellom problemer og mestringsevne, kan det være hensiktsmessig å dele livsløpet i tre tilsynelatende naturlige perioder, pubertet og ungdomsperioden, etablering og yrkesperioden og pensjonist og aldersperioden, for deretter å søke løsninger innenfor hver av disse periodene.

I alle disse periodene erselvmordstallene høye, men i denne kronikken er hovedvekten lagt på den førsteav disse periodene.

Fra en relativt trygg og beskyttet barndom blir barnet overstrømmet av ukontrolerbare hormoner som stiller sine krav i mange retninger. Vi kjenner alle disse kravene selv om de svekkes jo eldre vi blir. Forelskelser og kjærlighet overskygger alt og allting for de unge. Brudd med en man er glad i fører ofte til et mørke for disse nyunge og som har vansker med å komme seg ut av. Muligheten til å finne en ny kjæreste synes å være totalt borte for disse umodne ungdommene.

Å kjenne seg ”selv” og finne ut hvem man er, er nok en prøvelse og en belastning. Man kan nevne forhold som utseendet, seksuell legning, religion, prestasjonskrav fra skole og foreldre, krav via sosiale medier, tilhørlighet osv.er vansker som de unge må bekjempe.

Introduksjon og misbruk avrusmidler hører også denne generasjonen til og bidrar til en forverring av ovenfornevnte forhold. Forleden kunne vi lese om at unge jenter opplever angst i større grad enn tidligere. Det er vanskelig å lese realitetene bak disse tallene. Skyldes tallene en reell økning av angstproblemene for disse jentene, eller er årsaken at jentene selv har en lavere terskel for hva som er angst og lettere søker kontakt for sin opplevde angst?

I følge den siste elevundersøkelsenoppgir elevene selv at bare 6% har vært utsatt for mobbing i løpet av det sisteåret. Arbeidet med en nullvisjon på dette området må selvsagt fortsette.

 Listen over belstningsfaktorer kan gjøres uendelig lang, og mestringsevnen er ikke alltid stor nokk – og løsningen kan ofte være selvskadigelse –og dessverre, korteste vei ut av livet!

Hvilken åpenhet kan vi gi disseunge? Hvordan kan vi hjelpe disse med løsninger?

For ungdommene selv er disse problemenestore og vi kan ikke forvente at disse ungdommene alltid tar kontakt medhjelpeapparatet.

Derfor kan det være en løsning atskolen, på generelt grunnlag, diskuterer vanskelige spørsmål i små grupper medf.eks. 4 til 5 deltakere, hvor alle kommer til ordet, og hvor svarene eranonyme. Diskusjonsoppgavene må helst være utformet av en psykolog, ellereventuelt av skolens helsesøster. Gruppenes besvarelser tas så opp i plenum iklassen sammen med kompetent personale. Det skulle ikke være noe til hinder forat slike diskusjoner  kan arrangeres iløpet av skoleåret, både i ungdomsskolen og videregående klasser. Med en slikløsning vil alle elevene få luftet sine problemer og styrket sine mestringsevnerog dermed bidra til åpenhet om vanskelige spørsmål.

Powered by Labrador CMS