Min mening – Eldresenteret – ja, hva med det?

Da de første signalene nådde oss i pensjonistforeningen i fjor høst om at det skulle eksistere planer i kommunen om å flytte eldresenteret vårt, var det som en kalddusj for noen hver som har et forhold til eldresenteret. Jeg fikk en vond følelse av at det var noe på gang som vi ikke hadde bedt om, og som vi ikke hadde kontroll over. I Selbyggen like før jul uttalte jeg  (formulert av Bodil Uthus i ”På sparket”) at eldresenteret er en kjemperessurs og selve kjernen i eldrearbeidet i Selbu, og at hvis vi mister det lokalet, er det et stort tap og mange som blir lei seg.

Akkurat selve ordlyden i det utsagnet står jeg fortsatt inne for. Men jeg har tvilt og tenkt og spekulert meg gjennom et halvt år siden den gang, og har nok endret oppfatning på vesentlige punkt. Jeg vil nærmest beskrive det som at jeg har vært igjennom en sorgprosess. Den kan som kjent ha et utfall til å leve med, der sorgen lindres og livet går videre i en annen retning. Det jeg nå skal komme med, er mine egne tanker om saken, det er ikke synspunktene til Selbu pensjonistforening (hva nå det måtte være, med dens ca. 230 medlemmer), heller ikke synspunktene til styret i foreningen, for vi har knapt rukket å snakke om utviklingen og har ikke hatt den oppe som sak i styret, selv om jeg har luftet tankene mine der. Det er altså mine høyst private synspunkter, men som leder i foreningen er jeg også meningsberettiget og har uttalerett, og dette er ment som en vennlig anbefaling og oppfordring til ettertanke til medlemmene våre. Det er lov til å være hylende uenig, men det er viktig at flere sider av en sak kommer fram. 

Like etter nyttår, 3. januar 2020, var det stort oppslag i Selbyggen om ”Hva med eldresenteret?”, med blant annet intervju med fire ”representanter for styre, råd og brukergrupper med sterke interesser i Selbu eldresenter”. Leder for sanitetsforeningen (Kari Eide) og for pensjonistforeningen (undertegnede) var klart mest negative til flytting. Typisk nok, fordi vi representerte brukerne og visste mest om hva slags sted eldresenteret egentlig var.

Den 28. januar arrangerte sanitetsforeningen og pensjonistforeningen et åpent møte på eldresenteret om senterets framtid. Der stilte representanter fra kommunen opp og orienterte oss om de foreløpige planene for det som nå skulle hete Nestatunet, altså det sykehjemmet som skulle fraflyttes mot neste årsskifte og gjenbrukes som omsorgsboliger og et aktivitetssenter ”for hele bygda” (Marius Sørensen i Selbyggen 3. januar).  På det åpne møtet var det ingen tvil om hva de frammøtte mente om ideen om flytting. Det var et godt besøkt møte, og stemningen var ganske så massivt i mot.

Og med tanke på den skissen til gjenbruk av det gamle sykehjemmet som kommunens representanter la fram, der vi ble forespeilet å få et nytt eldresenter ”rundt heisen”, midt i bygget, var flytting lite lystelig. Det ga oss egentlig bare én yttervegg og vinduer bare mot vest, i tillegg var det lågt under taket. Det der fristet absolutt ikke.

Jeg hadde utover vinteren og våren en vond følelse i mellomgolvet eller hvor det nå satt, av at vi ble drevet inn i noe vi absolutt ikke ville, og at dette ikke minst gikk inn på folk som hadde varme følelser for eldresenteret. Så hvor skulle vi finne argumenter mot denne prosessen? For jeg innså at det handlet veldig mye om følelser og en innbitt motstand mot endring av noe vi var glad i. Vi hadde det bra der vi var, senteret fungerte utmerket for vårt formål, vi hadde ikke bedt om noe nytt. Men kunne det finnes også andre argumenter mot flytting? Noe mer å slå i bordet med enn denne følelsen av tilhørighet til et bestemt hus?

Vi har saumfart testamentet til Ingvald Bjarne Gjeving i håp om at det fantes en klausul av noe slag der. Nei, dessverre for oss som lette, så testamenterte han pengene sine, ikke til pensjonistforeningen, men til ”Selbu kommune, helse- og sosialkontoret, med formål bygging av eldresenter” (sitat fra testamentet, datert 14. august 1990). Det er alt som står om den saken.

I tillegg har vi en ”Avtale om bruk av Eldresenteret mellom Selbu kommune og Selbu Pensjonistforening”. Vår nyeste kopi i arkivet er datert 15. mars 2006. Den gjelder til en av partene ønsker endring av avtale. Av denne avtalen framgår det blant annet  at det er Selbu kommune som eier eldresenteret, og at pensjonistforeningen har gratis leie til sine møter forutsatt at vi setter opp en bruksplan for halvåret. Det står også at vi skal (ja, det står virkelig ”skal”!) drive kaffe- og kakesalg på hverdager (unntatt tirsdager som er sanitetens dag), og at inntektene og utgiftene her er kommunen uvedkommende.

Det var iallfall ikke mulig å finne noe i noen papirer som kunne brukes som saklig argument mot flytting av eldresenteret. Bortsett fra disse pengene da, betydelige midler som var gitt fra sanitetsforeningen og pensjonistforeningen, og det var også en god slump arvemidler fra Jenny og Olav Eggen. Det testamentet har vi ingen kopi av, så jeg vet ikke hva som står om bruken av midlene der.

Vi kan like det eller ikke, Men penger som en gang er gitt til et formål, kan ikke uten videre binde mottakeren til evig tid til å bevare formålet slik som giveren vil det skal være. Dessverre for oss finnes det ingen legale midler til å nekte kommunen å drive sentrumsutvikling på en måte som ikke passer oss.

Jeg har også snakket med folk som uttrykker en mer avslappet holdning til plasseringen av eldresenteret. Det finnes faktisk folk som synes godt om tanken om å flytte aktivitetene våre ned på Nestatunet. Og vi må vel innrømme at ikke alle medlemmene i pensjonistforeningen er heller like engasjerte i senteret, og selv de som er passelig engasjerte, kan ha et annet syn på flytting enn den harde kjerne har. Vi er nærmere 230 medlemmer, og har selvsagt aldri hatt noen meningsmåling blant medlemmene. Men jeg tør ikke vedde på at det er noe flertall i foreningen for å beholde senteret der det er. Det er nemlig en god del medlemmer som aldri har satt sine bein på senteret, eller som ikke lenger setter sine bein der på grunn av svært høy alder og sykelighet. At det er motstandsflertall blant oss som bruker senteret ofte, er sannsynlig, men slett ikke hevet over enhver tvil. For det er nå en gang slik at motstanderne skriker høyest. 

Jeg har også spurt meg sjøl om vi som driver på på eldresenteret akkurat nå, har oversikt nok eller faktisk noen rett til å bestemme for kommende generasjoner hvordan Selbu sentrum skal være framover, for både unge og eldre. Det var en av de trofaste brukerne av eldresenteret vårt som sa noen ord jeg har lagt meg på minne: Kanskje er det ikke rett at vi som er rundt nitti år skal bestemme hvor eldresenteret skal ligge. Vi må være villige til å tenke litt framover (fritt etter Ingegjerd Uglem i ”På sparket ” i Selbyggen 21. februar 2020). Jeg fikk litt å tygge på der.

Vi kan også spekulere på om de som kommer etter oss, vil se på situasjonen på samme måte som vi gjør som står midt oppi det? Blir vår holdning i dag kanskje like uforståelig for nye generasjoner som den gamle motstanden mot å flytte aldershjemmet fra Haverneset til Nesta er for oss i dag. Den striden om plasseringen av ”Hjemmet” foregikk før jeg kom til Selbu, men jeg har hørt om den, og er gift inn i en familie som bodde ved Putten, og som fortsatt kan snakke om ”Hjemmet” når de mener Selbusjøen hotell og gjestegård. Betegnelsen ”Hjemmet” utelukker forresten ikke at de samme personene med glede spiser lunsj på det etablissementet i dag! Så det gamle navnet skjemmer fortsatt ingen; det er funksjonen, aktivitetene i dag som teller. Hvor mange av dem som besøker og bruker hotellet i dag, er det som vet eller i det hele tatt tenker over at de besøker et gammelt tuberkulosehjem, som deretter ble aldershjem, som så igjen er blitt om- og påbygd og gjenbrukt som noe helt annet?

Det har altså vært nok å tenke på og spekulere over siden sjokkbeskjeden om mulig flytting kom, men det er vondt å henge slik i løse lufta i lengden og ikke vite hvordan framtida blir. Det kan ta gleden og nattesøvnen fra noen hver; det var ikke så trivelig å lede pensjonistforeningen lenger; og det var uuholdelig å bare sitte stille og føle seg forurettet av en ufølsom ”kommune”. Iallfall undertegnede sleit med å holde unna for tanken om at ”kommunen” var noen som ikke ville oss vel, men hadde hemmelige planer om å skvise oss ut.

Da sanitetsforeningen og pensjonistforeningen fikk tilbud fra kommunen om at to fra hvert styre kunne bli med i en brukergruppe som skulle utvikle planene for det nye Nestatunet videre, sa jeg meg villig på vegne av pensjonistforeningen. Vi kunne ikke la følelsene ta overhånd og si ”vil ikke!” heller. Da visste vi jo ikke hva de kunne finne på å stelle til der nede på egenhånd, og så kunne de kanskje i ettertid komme og fortelle oss at det nok dessverre må bli flytting likevel, til tross for alle løfter om frivillighet. Og da ville vi være avskåret fra å fremme noen synspunkter på ordningen. I tillegg er jeg personlig gruelig nysgjerrig av natur og brant av lyst til å få se hva de planla, uansett resultat. Og innerst inne håpet jeg jo fortsatt å finne endelige argumenter der mot eventuell flytting. Det kunne være at det ble for lite, for trangt, for mørkt, for lågt under taket, for upraktisk for vårt formål… Da kunne vi si takk for oss, for nå har vi vist velvilje, vært med og prøvd og sett og sagt vårt, dette blir likevel ikke funksjonelt for oss, så vi kan ikke flytte til dette her, ikke med vår beste vilje!

Det har ikke gått slik; etter tre brukergruppemøter sier vi  ikke takk for oss med min velsignelse iallfall. I løpet av sommeren har jeg så langt blitt kvitt den vonde følelsen i mellomgolvet, og framtida består ikke lenger av å dingle mellom himmel og jord uten fotfeste. Jeg er fullt klar over at ikke alle i brukergruppa er enig med meg i det synet, det framgår også av det sanitetsforeningen sier i forrige Selbyggen.  Vi har vært to representanter for pensjonistforeningen i gruppa også, og vi er heller ikke helt enige. Nestleder Einar Sæther deler ikke min lettelse over resultatet så langt, og også innad i styret i foreningen er det ulike syn. Men jeg mener kommunen har kommet oss i møte på mange punkter, så mange at jeg ikke lenger frykter framtida for aktivitetene våre – vel å merke hvis dette blir vedtatt av dem som har rett til å vedta ting i kommunen.

Noen ser ut til å mene at ”det er alt bestemt at vi skal flyttes fra senteret og puttes inn nede i Nestatunet”. Nei, det er ikke slik det fungerer i samfunnet vårt. Ingen ting er ”bestemt” noe sted før politikerne i formannskap og kommunestyre gjør sine vedtak, og de gjøres blant annet på grunnlag av planer som utarbeides av folk som er ansatt for slike oppgaver i kommunen. Disse planleggerne har ikke myndighet til å ha ”bestemt” noen ting. Men de har samarbeidet med arkitekter om planene, og altså invitert oss inn i prosessen.

Det eter meg nesten litt å måtte innrømme at jeg smått om senn har skiftet syn i løpet av denne prosessen. Vi får tilbud – ikke om arealet ”rundt heisen” midt i bygget, men om en plass i sørfløyen på bygget, som vi skal dele med Frivilligsentralen. Det med plasseringen av Frivilligsentralen er et godt argument for meg, det er veldig greitt å ha den vegg i vegg med eldresenteret. Og det ble lite av de gode argumentene våre mot å flytte til Nestatunet. Slik planene er nå, blir det stort nok, det blir lyst nok, det skal åpnes opp i taket over noe av arealet, det kan bli praktisk og brukbart. Hvis det blir vedtatt, og hvis vi bare vil bruke det.

Det har vært påstått at vi ikke kan arrangere noe på Nestatunet fordi ”det blir ikke noe sosialt” der nede. Nei, det blir ikke noe sosialt noe sted hvis vi blånekter å gå dit og heller sitter hjemme og glor ut i lufta. Men jeg mener at det sosiale ikke sitter i veggene, golvet og taket på det eldresenteret vi har i dag, det sosiale er alle de som sitter rundt bordene, sjauer på kjøkkenet og danser på golvet der. Det sosiale består av de folka som går på eldresenteret i dag og bruker det med liv og lyst. Hvis de folka blir med videre, ned bakken til Nestatunet, og hvis de frivillige kreftene våre ser at dette kan bli trivelig tross alt (ja, det er et ”tross alt” fordi vi er glad i senteret vårt som det er!), og stiller opp på ny med vaffelsteiking og kaffekoking – det er det som er mitt håp. Det er ikke alt som er problemfritt i de nye planene, og de er slett ikke ferdige ennå, og jeg ser at vi kan måtte jenke oss og ordne oss på forskjellig vis. Men vi bør kunne venne oss til tanken på forandring, akseptere at verden endres og at vi ikke skal være her for alltid, men må før eller seinere overlate alt til nye folk med andre preferanser og andre interesser. Kanskje er det ingen som bryr seg om aktiviteter på eldresenteret om ti år?

Jeg vil også snu litt på saken. En sak kan sees fra minst to sider, og vi blir lett fanget av språket, av hvordan vi formulerer oss. Det har gått opp for meg i løpet av dette halvåret. I stedet for å si at kommunen ”tar fra oss” eldresenteret, at vi ”mister” eldresenteret og dermed ”alt vi har”, kan vi si at kommunen tilbyr oss et alternativt lokale (som kanskje kan fungere like bra når vi bare får vent oss til det), og der får vi fortsatt gratis husleie og alle de rettighetene vi har hatt. Vi mister ingen materielle goder.

Det er den tanken som har overbevist meg om at dette går bra når de nye lokalene ser så bra ut på plantegningene. Det er synd at vi ikke kan få lagt fram planene ennå for folk på grunn av smittevernhensyn. Det bør komme mange flere enn femti på et nytt orienteringsmøte om eldresenteret, og så mange har vi ikke lov til å slippe inn.  Men tro meg når jeg sier at dette er noe annet enn det vi trodde vi skulle få i januar. Og så må vi innse at verden er foranderlig, og at ingen av oss skal leve evig, enten vi liker det eller ikke.